Å synge pentatoniske løp, steg for steg
· 5 min lesing
Hva som gjør et løp «pentatonisk»
Et løp er en rask rekke toner som binder sammen to punkter i en melodi, vanligvis med landing på en holdt tone til slutt. De fleste poppløp, fra et raskt løft før refrenget til en lang nedstigning på slutten av en frase, er bygget på den pentatoniske skalaen. Den skalaen fjerner to toner fra den vanlige dur- eller mollskalaen, de to som bare ligger en halvtone fra en nabo. Når de er borte, er hvert gjenværende trinn en heltone eller en liten ters. Det er ingen halvtone stemmen kan hekte seg fast i, og det er nettopp derfor pentatoniske løp føles glatte selv i fart, og derfor de dukker opp overalt i pop-, R&B- og folkemelodier.
De to pentatoniske skalaene du trenger
Durpentatonikken er grunntone, stor sekund, stor ters, ren kvint, stor sekst, oktav: fem toner med en heltone mellom, bortsett fra de to små tersene. Den høres åpen og lys ut, og er formen bak de fleste stigende og fallende poppløp. Mollpentatonikken er grunntone, liten ters, ren kvart, ren kvint, liten septim, oktav. Samme femtoners logikk, annen farge: mørkere, nærmere blues- og R&B-frasering. Du trenger ikke pugge halvtonetallene for å synge dem godt, men å kjenne formen hjelper deg å høre hvor du er i løpet i stedet for å gjette.
Lær formen før farten
Før du prøver et løp i konserttempo, syng selve skalaen sakte, én tone om gangen, opp og ned igjen. Øvelsen Durpentatonikk i appen gjør nøyaktig dette: elleve toner på en lys «ne», og hver gjentakelse en halvtone høyere til du når toppen av det komfortable omfanget ditt, og så ned igjen. Ikke hast gjennom dette trinnet. Et løp er alltid bare skalaen du allerede kan, spilt fort. Hvis den langsomme versjonen er ustø, blir den raske bare en ustø versjon med mindre tid til å legge merke til det.
Det nedadgående løpet: det du bruker mest
Den vanligste formen i pop er et løp ned fra oktaven: oktav, sekst, kvint, ters, sekund, grunntone. I appen er dette Pentatonisk løp ned 8-6-5-3-2-1, seks toner på «je», fem raske og én holdt nederst. Behandle hver av de fem første som sin egen lille impuls, ikke som en glidning. En vanlig vane er å smøre tonene sammen til en glissando fordi det føles tryggere enn å forplikte seg til seks separate tonehøyder. Kjemp mot det instinktet. Pianorullen viser fem korte blokker som hver for seg må bli grønne, og en glidning leses som flat, ustø tonehøyde over alle sammen i stedet for seks rene treff.
Det oppadgående løpet: sikt mot den øverste tonen
På vei opp fører de samme fem tonene et sted: en holdt oktav på toppen. I Pentatonisk løp opp er de fem raske tonene opptakt, og oktaven er målet, holdt i halvannet slag. Den typiske feilen her er en annen enn i det nedadgående løpet: sangere haster oppover og kommer fram under tonehøyden, slik at den holdte tonen starter for lavt og må rette seg selv, noe appen vurderer som ustø og ikke som for høy eller for lav. Syng de fem første tonene lett, hold kjeven rolig, og la den siste tonen være det ene øyeblikket du faktisk legger volum og lengde i.
Legg til blues-fargen
Tre av de fem pentatoniske tonene endres for å få mollversjonen: sekunden blir en liten ters, tersen blir en kvart, og sekstene blir en liten septim. Bare grunntonen og kvinten blir stående. Det mørkere settet på fem er mollpentatonikken, lyden bak bluesløpet. Det beveger seg på samme måte, fra oktaven ned til grunntonen, men fargen er varmere og tyngre. Øvelsen bruker «nå», en rundere vokal som passer stemningen. Den lille tersen er tonen sangere oftest lar drive for høyt mot den store fetteren av gammel vane, så den er verdt å sjekke for seg: sakk ned løpet, lytt til det intervallet alene, og syng det som sin egen distinkte tonehøyde i stedet for en skygge av durversjonen.
Dobbeltslag og fraser bygget på de samme fem tonene
Når de rette løpene føles stødige, dukker de samme fem tonene opp igjen som ornamenter og hele fraser. Dobbeltslag 5-6-5-3-1 er den lille figuren som avslutter utallige poplinjer: et raskt streif opp til sekstene og tilbake, så ned til tersen og hjem. Rytmisk pentatonisk frase legger de tre første tonene i skalaen inn i en talende, synkopert rytme i stedet for rett takt, som ligger nærmere måten løp faktisk sitter inne i en sunget tekst. Og hvis du vil høre hele skalaen brukt som en ekte melodi og ikke en øvelse, er Amazing Grace pentatonisk fra første til siste tone, med korte melismer på to toner som i praksis er bittesmå løp bygget inn i melodien.
Hvor løp går galt (og hvordan du retter det)
Tre problemer dekker det meste av løpstrøbbel. For det første å gli i stedet for å gå i trinn: løsningen er alltid å sakke ned til hver tone er en egen hendelse, og så øke farten gradvis igjen. For det andre å gå tom for luft midtveis, noe som vanligvis betyr at du startet for sterkt; syng den første tonen svakere enn det som føles naturlig, slik at du har nok pust til den holdte tonen på slutten. For det tredje å miste måltonehøyden i en rask passasje, noe som er lettere å diagnostisere enn å rette på gehør alene. Tonehøydedetektoren viser tonehøyden din som en levende linje, uten mønster å følge og uten poengsum til slutt, slik at du kan synge løpet i halv fart og se nøyaktig hvor det driver før du prøver det i full fart. Hvis du konsekvent lander under tonehøyden i stedet for å vandre tilfeldig, er det et eget mønster som er verdt å lese om for seg; se hvorfor du synger for lavt for hva som vanligvis forårsaker det.
Løp er en liten ferdighet med en kort læringskurve når formen først er kjent: en langsom skala, et nedadgående løp, et oppadgående løp, en mollvariant, og så ornamentene bygget på de samme fem tonene. Hvis du også vil ha flippene inn i falsett og de lange frasene løp ofte leder inn i, tar falsettflipp og løp over herfra. Alle løpene over finnes i gratisversjonen av Clearsing (med daglige begrensninger), automatisk transponert slik at tonene ligger innenfor ditt eget omfang mens du jobber med farten og formen.